Perspektiv, modus & praksis

Perspektiv: Hvordan skal jeg forstå situasjonen?

Vi er her inne på den mest grunnleggende delen av hjelperrollen, som handler om hvordan vi som hjelpere forstår og forklarer den praksissituasjonen vi er i. Ulike typer kunnskap og verdier kan gi ulik forståelse av en situasjon, omtrent som om vi som hjelpere skifter mellom ulike briller. Vi kan f.eks. spørre oss selv:

«Skal jeg legge mest vekt på brukerperspektivet i denne saken, eller er det viktige faglige perspektiver som bør være med å styre de valg jeg gjør som hjelper?»

Perspektivkompetanse handler om den profesjonelle hjelperens kunnskap og verdier, noe som inkluderer både faglig, etisk og juridisk kompetanse. Tankegangen er at hjelperens perspektiver og perspektivvalg påvirker hele forståelsen av en praksissituasjon, og dermed også hvilke muligheter som åpner seg i hjelperelasjonen. Ved å være bevisst på hvorfor en gjør det en gjør, kan hjelperen også få til en løpende evaluering og forbedring, og forhåpentligvis også en dialog med pasienten eller brukeren om dette.

Med kunnskap sikter vi her til kombinasjonen av forskningsbasert kunnskap, erfaringsbasert kunnskap og brukerkunnskap, slik vi kjenner det fra kunnskapsbasert praksis.

Noe av det fine med at ulike hjelpere og profesjoner møtes, med hver sine ulike perspektiver, er at vi får mer refleksjon og diskusjon rundt perspektivene. Det er verdifullt når perspektiver brytes mot hverandre, så lenge perspektivene er passe forskjellige og brytningene er passe store. Utfordringen for en profesjonell hjelper er ikke bare å anvende den rette kunnskapen og de rette verdiene (innholdsmessig), men også å vurdere hvordan dette virker på forholdet til pasienten eller brukeren (relasjonsmessig).

Modus: Hvordan skal jeg innstille meg?

Modus handler om den mest personlige delen av hjelperrollen, om det å klare å innstille seg og omstille seg, og å finne fram passende type fokus og energi i praksisøyeblikket. Med øvelse kan vi påvirke tilstanden til hode og kropp, som bidrar til at vi kan yte vårt beste som hjelpere.

Fra gammelt av har vi med oss noen reaksjonsmønstre som skal hjelpe oss å takle utfordringer i omgivelsene. Oppstår det en fare, vil vi oppleve en økt aktivering, eller spenningsnivå, i kroppen – som betyr økning i puls, blodtrykk, muskelspenning, blodtilstrømming til muskulaturen, adrenalintilførsel, og så videre. Samtidig skjerpes oppmerksomheten, vi blir mer våkne og fokuserte, og legger merke til flere potensielle farer.

Nettopp spenningsregulering og oppmerksomhetsregulering regnes som kritisk viktig for optimal menneskelig fungering. Dette er selvregulering av modus, eller modusregulering. Forenklet kan vi si at hvor godt vi mestrer en oppgave, avhenger av hvor godt vi klarer å avpasse spenning og oppmerksomhet til situasjonen.

Når det gjelder oppmerksomhet, kan vi f.eks. spørre oss selv: «Skal jeg zoome ut for å se hele personen, eller zoome inn for å fjerne en flis i en finger? Når det gjelder energien eller spenningsnivået mitt kan vi f.eks. spørre oss selv: «Skal jeg gire ned for å lytte bedre, eller kanskje gire opp for å stoppe en utagering?».

Vi har samlet noen tommelfingerregler for hvordan vi regulerer modus, inspirert av

metoder fra toppidrett (Pensgaard & Hollingen, 2007). I tillegg kan du gjennomgå en uhøytidelig test av din evne til selvregulering av modus.

Praksis: Hvordan skal jeg gå fram?

Praksis handler om den mest konkrete og synlige delen av hjelperrollen, om hva vi gjør eller kommuniserer som hjelpere. Vi kan f.eks. spørre oss selv: «Skal jeg konsentrere meg om samarbeid med brukeren alene, eller skal jeg kanskje ta en prat med foreldrene? Skal jeg opptre som en ekspert, eller er det bedre å følge de råd som brukeren selv gir?». Dette er ulike typer praksiser.  

Denne rollekompetansen handler om måten hjelperen går fram på, påvirket av både perspektivvalg og modus. Praksis vil i vår sammenheng handle om et stort spekter av tilnærminger fra handling til samhandling, og gjerne kombinasjoner av disse.

Et viktig poeng her er at praksis har både en innholds-side og en relasjons-side. Handlingsorientert praksis, som f.eks. å behandle et sår eller sette en grense, kan være akkurat det personen trenger der og da (innhold), samtidig som det påvirkerforholdet mellom hjelper og hovedperson (relasjon). Også måten en utfører praksis på har betydning her. Om framgangsmåten er preget av nærhet eller avstand, om personen selv er med på å velge eller ikke, osv.

Også kommunikasjon er en del av hjelperens praksis, både verbal og nonverbal kommunikasjon.

Som vi kan forstå, er det lett å blande sammen praksis og perspektiv, fordi vi så lett kommer inn på intensjonene som er knyttet til praksis. God praksis kan ikke utelukkende vurderes ut fra utforming eller effekt, vi må også se på hvilket verdi- og kunnskapsgrunnlag hjelperen bygger på. I tillegg er det nødvendig å forstå praksis som en prosess. Selv om god praksis ofte forbindes med at den er planlagt og resultatorientert, så mener vi at kvaliteten alltid vil avhenge av en gjensidig prosess mellom hjelper og pasient eller bruker. Så langt det er mulig, bør det foregå en kontinuerlig evaluering og justering av kursen, ut fra personens behov og ønsker.