Kjerneroller
En refleksjonsmodell
På denne siden vil vi gi en kort innføring i kjernerollemodellen, en refleksjonsmodell presentert i de to aktuelle bøkene – Vernepleierens kjerneroller og Den profesjonelle hjelperrollen (Brask, Østby & Ødegård 2016; 2021).
Vårt overordnede tema er altså hjelperrollen, og dermed hvilke krav og forventninger som stilles til en profesjonell hjelper. Siden det kreves ulike tilnærminger i ulike situasjoner, og med ulike brukere, er det også nødvendig å utforme hjelperrollen forskjellig fra situasjon til situasjon.
Kjernerollemodellen skal gjøre det lettere å vurdere og diskutere det vi gjør som hjelpere, spesielt det som skjer i hjelperelasjonen, mellom hjelper og bruker / pasient.
Tanken er at dersom vi som hjelpere klarer å bli mer bevisste på valgene vi tar i praksissituasjoner, så vil vi i større grad kunne forstå og begrunne disse valgene, og være fleksible og endre tilnærming når det er nødvendig. I tillegg vil denne bevisstheten også gjøre det lettere å samarbeide med andre hjelpere.
Kraft & Retning
Når hjelperen skal navigere i dette landskapet, så er det særlig to ting det er viktig å ta stilling til, og som kjernerollene bygger på:
A: Hvem er det som skal bestemme i hjelperelasjonen? Hjelperen, brukeren eller begge deler?
B: Hvem er det hjelperen retter sin innsats mot? Brukeren eller personer rundt brukeren?
Punkt A utgjør én av de to aksene i kjernerollemodellen, kalt KRAFT-aksen, fordi dette handler om hvor kraften befinner seg i hjelperelasjonen, i praksisøyeblikket.
En handlingsorientert hjelper vil være relativt styrende, og stå for mye av kraften i hjelperelasjonen. På godt og vondt. En samhandlingsorientert hjelper vil være opptatt av dialog og brukerperspektiv, og kraften vil
oppstå i et gjensidig samspill mellom partene.
Kraftaksen beskriver dermed hjelperens tilnærming basert på valg langs aksen handling-samhandling.
Punkt B utgjør den andre aksen i kjernerollemodellen, kalt RETNINGS-aksen, fordi det handler om hvor hjelperen retter sin innsats, i praksisøyeblikket.
En hjelper som arbeider individrettet samarbeider direkte med brukeren selv. En hjelper som arbeider systemrettet samarbeider med personer og instanser i nettverket rundt brukeren, og som har påvirkning på brukerens situasjon. Retningsaksen beskriver dermed hjelperens tilnærming basert på valg langs aksen individ-system.
La oss se hvordan de fire kjernerollene gir forskjellige svar på disse spørsmålene.
De fire kjernerollene
PARTNERROLLE:
Blant de fire kjernerollene kan partnerrollen forstås som en slags grunnposisjon. Hjelperen jobber i direkte relasjon til brukeren (individrettet), og ting bestemmes enten av brukeren alene, eller i et samarbeid mellom bruker og hjelper (samhandlingsorientert). Typisk for partnerrollen er at hjelperelasjonen er bygget på gjensidig dialog og samhandling. Hjelperen anerkjenner og lytter til den andre, og støtter på mestring.
ANSVARSROLLE:
Som en kontrast til partnerrollen har vi beskrevet ansvarsrollen, hvor hjelperen fortsatt jobber i direkte relasjon til brukeren (individrettet), men hvor ting i større grad bestemmes av hjelperen (handlingsorientert). Historisk sett var ekspertrollen ganske utbredt blant hjelpere, en hjelperrolle som i dag ikke lenger er en selvfølge. Likevel trenger vi noen ganger også aktive hjelpere, som på faglig grunnlag vurderer at det er nødvendig å innta en ansvarsrolle, midlertidig – for å kunne yte forsvarlig hjelp.
Her er det mange store dilemmaer, og hjelperen må kunne reflektere over både faglige, etiske og juridiske spørsmål for å komme frem til gode svar og løsninger.
De to siste kjernerollene handler om å rette innsatsen mot viktige mennesker rundt brukeren, nært eller fjernt.
PÅDRIVERROLLE:
Og til slutt har vi pådriverrollen, som i likhet med brobyggerrollen handler om samarbeid med personer rundt brukeren (systemrettet), men nå på en mer besluttsom måte (handlingsorientert), altså mer beslektet med ansvarsrollen. Også ved samarbeid med personer rundt brukeren vil det noen ganger forventes at hjelperen tar mer styring, og f.eks. stiller krav på vegne av brukeren - for å kunne gi forsvarlig hjelp. Vi kaller det for at hjelperen inntar en pådriverrolle.
Modellen som helhet:
I virkelighetens verden er det ikke snakk om at hjelperen skal finne fram til den ENE riktige kjernerollen, og så holde seg til den. Som regel er det snakk om kombinasjoner, og veksling mellom, roller. Fleksibilitet er en viktig egenskap. Kjernerollemodellen er laget som et slags tankekart for hjelperen, sånn at en lettere skal kunne reflektere, og ikke minst diskutere - hjelpere imellom.
BROBYGGERROLLE:
Denne rollen er beslektet med partnerrollen, selv om hjelperen i denne situasjonen ikke samarbeider direkte med brukeren, men med mennesker rundt brukeren - familie, fagpersoner osv. (systemrettet). Likt med partnerrollen er at hjelperen som hovedregel lytter til disse personene, og tar dem med på råd, så langt det er mulig. Relasjonen bygges på dialog og samhandling, hjelperen lytter og følger og støtter opp om mestring (samhandlingsorientert).
